Utsikt over skyene

Lofotens ville vest

TEKST Lars Peter Myklebust / FOTO Lars Peter Myklebust

Lofotveggen strekker seg over hundre kilometer ut i Norskehavet. Langt der ute ligger Moskenesøya med sine grønne enger, hvite strender og vakre fjell.

follow on facebookÅpner i nytt vindu follow on twitterÅpner i nytt vindu

Stadig flere har fått øynene opp for Lofotens steile tinder og maleriske fiskevær. Det har også sine baksider. For om sommeren kan sykling og vandring langs Lofotens smale veier nærmest være som ekstremsport å regne. Da er det fint å kunne vandre over Moskenesøya, hvor naturen i dette øyriket er på sitt villeste. Uten fare for å bli påkjørt av en eneste bobil.

Ny nasjonalpark

Turen over Moskenesøya tar mellom to og fem dager, avhengig av hvor mange avstikkere som frister og hvor mye tid en har til rådighet. Det anbefales å starte turen fra Selfjordhytta, for så å gå innom Kjerkfjorden, Vindstad og Munkebu på ferden over mot Sørvågen. Terrenget er variert og stiene er gode. Slik sett passer turen for både store og små. En solfylt dag i juli la vi selv av gårde. Allerede etter en håndfull kilometer forstod vi hvorfor Lofotodden ble Norges 40. nasjonalpark i fjor. Landskapet åpnet seg ut mot vest, og utsikten til Horseidvika var slående. Bak den store, kritthvite stranden bredte det asurblå havet seg utover og fristet til en svømmetur. Helt til vi stakk tåen uti og oppdaget at det innbydende vannet holdt ti, tolv grader.

Vi flyr deg til Lofoten

  • Utsikt over Horsidvika

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Slående vakker utsikt over Horseidvika.

  • Mat er best ute!

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Maten smaker best ute!

Der ingen vil bo

I Kjerkfjorden våget vi oss likevel på en dukkert. Det var en kald fornøyelse å stupe uti det klare, salte havet, og vi rakk ikke mange svømmetakene før vi spratt opp på brygga igjen. Kjerkfjorden er en liten bygd bestående av ti, femten hus innerst i Reinefjorden. Her har folk levd av havet og det et lite jordstykke ga dem, men nå er det knapt fastboende igjen. Det har sikkert sine grunner, men på denne sommerdagen, da gresset var irrgrønt og islandsgenseren fikk ligge i fred, kjente vi lysten til å kjøpe oss småbruk.

Kjerkfjorden ligger isolert til, og eneste farbare vei videre var på fjorden, med rutebåt til Vindstad. Like ved ligger Bunesstranda. Blant mange sand-strender i Lofoten er denne utvilsomt én av de mest spektakulære. På en høyde foran stranden ble i hvert fall vi stående å måpe. Foran oss lå sandstranden som en enorm halvmåne, med bratte flog på begge sider. Vi besluttet straks å slå leir, og den enkle middagen smakte utsøkt med panorama til strand, hav og spisse tinder. På natten gikk vi en tur langs vannkanten, det er vanskelig å legge seg til å sove når den nordnorske sommerdagen ingen ende har.

Opplevelser i kø

Friluftslivet i Lofoten er mangfoldig. Her er nærhet til både hav og fjell, samtidig som grønne enger tilbyr den ene teltplassen bedre enn den andre. Det er noe annet enn steinrøysene som preger andre fjell-områder i Norge. En annen fordel i Lofoten er at en ikke trenger å gå så langt oppover for å få nydelig utsikt. Det frigjør tid som kan tilbringes på -ligge-underlaget utenfor teltet. Gjerne med en kaffekopp innen rekkevidde.

Etter et døgn ved Bunesstranda og i fjellene rundt dro vi videre med rutebåten. Fra kaia i Forsfjorden gikk det bratt oppover. T-skjortene ble etter hvert vridd opp, mens en av de flotteste rasteplassene på turen åpenbarte seg. Bak oss lå Reinefjorden, foran oss lå Krokvatnet, og på alle kanter var vi omkranset av vill nordnorsk natur.

  • Telt ved Bunesstranda

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Overnatting ved Bunesstranda.

  • Bad i Kjerkfjorden

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Et bad i Kjerkfjorden er kaldt, men godt.

  • Utsikt fra Hermanndalstinden

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Vakre omgivelser i Lofoten.

  • Utsikt fra Hermanndalstinden

    Foto

    Lars Peter Myklebust

    Utsikt fra Hermanndalstinden - det høyeste fjellet i Vest-Lofoen.

Drømmelandskap

Værgudene kastet ikke bort kreftene disse sommerdagene. De raslet ikke engang med sablene, og ikke en eneste liten regndråpe falt. Vi var heldige. For det er ikke uvanlig at all slags ”mannskit” i form av vær og vind sendes opp og ned langs norskekysten og treffer Lofotens øyer.

Vi var nå i gang med den siste delen av turen, fra Forsfjorden via Munkebu til Sørvågen. Denne ruten går forbi Hermanndalstinden. Fjellet er det høyeste i Vest-Lofoten og rager over alle andre himmelstormende tinder på Moskenesøya. Vi motstod ikke fristelsen til å ta en tur oppom, og i mykt kveldslys skuet vi utover mot Værøy og Røst. Utsikten var som ellers i dette øyriket; aldeles upåklagelig. På vei videre til Munkebu stod himmelen i brann, og vi var glade for at vi ikke allerede lå og sov denne sommernatten. Etter et iskaldt bad i tjernet ved siden av hytta, krøp vi under varme dyner. Det tok ikke lang tid før søvnen innhentet oss og sendte oss inn i et annet drømmelandskap.

Vi flyr deg til Lofoten